AUFs Utøya er et nasjonalt minnested, det berører oss alle. Vi har ansvar for hva som videre skjer med øya. Vi mange har alle rett til å mene om dette. “Å ta øya tilbake” var rett ord i rett tid og situasjon – tidsriktig kontekst. Det var et lettfattelig slogan for kampviljen – for rettferdighet og seier over ondskapen. Spørsmålet er hva man legger i “å ta tilbake”. Det kan ha flere varianter.
Utøya er en slagmark. Det har/får sterkere minner enn Trandum, Akershus med sitt symboltunge rettertsed, Griniskogen, Falstadskogen, m fl. Utøya er et blodstenket minnested, 77 døde og forblødde der. De ytre spor er fjernet - ofrenes blod er der. Det er forståellig at noen reagerer ved tanken på at her skal man – etter kort tid – ha leire for ubekymret ungdom som bruker minnesteder og retterstedene til dagligdagse og trivielle aktiviteter. Indianere har sine hellige steder, mange naturfolk og gamle religioner har det. Vi bruker f eks Sofienbergparken til så ymse, men der er også et hjørne med gamle, jødiske graver. Mange i vår tid besøker kirkegårder og finner ro og plass til å minnes og meditasjon.
Utøya kan bli – og bør være både og. Man lager en “minnesti” av drapsveien. Med markeringer ved retterstedene for de falne; Ved kafèbygget, ved skråningen på Kjærlighetsstien, ved Pumpehuset, ved Stoltenberget, ved Bolsjevika, m fl. Her kan det anlegges passende beplantning, evt. inngjerding, minneplater med navn, beskrivelser av det som skjedde. Dette kan være fredede steder, tilrettelagt for minner og kontemplasjon – et gravsted å gå til.
Enten eller er så drastisk. Å ha hele øya som minnested bare for tilreisende virker fjernt og fremmed-gjørende. Øya må kunne brukes, benyttes stort sett som før – samtidig som den har markerte områder for å minnes det som har skjedd og respekt for de unge døde.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar