En grundig dom. Mangelen på tekniske og biologiske bevis erstattes av nøye og allsidig gjennomgang og analyse av elektroniske meldinger, telefoner og andre utsagn – samt partenes troverdighet. En modig dom; tidligere er vel ingen domfelt så grundig med så få tradisjonelle “bevis”. Underbyggingen av Øygard-dommen minner om 22. juli-rettens grundige gjennomgang av de psykiatriske rapportene – begge dommene har hevet rettsikkerhet og domstolers troverdighet i Norge. Og det er blitt kjønnsbalanse i overgrepssaker. Det er også viktig for grundigheten og slutningene i disse sakene at det har vært kvinnelige dommere sentralt. Den noe ensporede, tradisjonelle mannejurist-tenkningen har ikke fått råde grunnen alene.
Øygard fikk et slags “forsprang” i “troverdigheten” da han i starten var den dominerende i alder, makt, troverdighet og nettverk. Mange knyttet seg da til hans forklaring – da “skypene” ble funnet og avdekket var hans trodverdighet i god sig framover, vanskelig å snu. Hans nærmeste og tilhengere ble da satt i en lei knipe. Retten ga ikke etter for denne “overmakten”. Han er avkledd som en dyktig strateg, og tåkelegger, men også med feildisponering av egen trodverdighet. Det er et spørsmål om han har fått gode juridisk råd i denne saken – den raske anken tyder ikke på det. Defensoratet burde vel også ha tatt innover seg den avslørende skype-dokumentasjonen.
Hvis dommen blir stående, er den også knusende for en ordførers moral og troverdighet. Det bør være et tankekors for fagfolk som forsker i slike personligheter; blir han en mester i bortforklaringer fordi han er en “flink” og allsidig - og topp som politiker – eller er dette nødvendige personlighetstrekk for å nå fram i politikken? Få politkeres troverdighet blir så grundig ettergått av - nøytrale og uavhengige – fagfolk.
Dette bør også være en fornyet advarsel til familie og nærmiljø; helt til hun ikke ville gå av bussen for å bli med på “middan”, brukte Øygard moren for å overtale jenta. Det sier noe allment om oss; ingen mistanke når tilliten er på topp. Hans reaksjoner viser også noe urgammelt og klassisk annet; den “eldre bukkens” paniske frykt når en yngre beiler har inntatt arenanen. Tromsø-saken viser noe av det samme: Han sier han trodde de var likverdige seksulpartnere i et kjærlighetsforhold, hun hadde villet ut av dette avhengighetsforholdet i lengre tid. Vladimor Nabokov skrev innsiktsfullt om dette for lenge siden; det er kanskje ikke noen tilfeldighet at filmen “Lolita” (fra 1962) har gått som TV-reprise flere ganger i det siste…