Salomonisk dom

På sikt kanskje en av beste jury-avgjørelsene i norsk rettspraksis.  Jenta og ordføreren samarbeidet om å skjule intimiteten i forholdet for andre. De slettet SMS og Skype-er. Bare 3-4 % av korrespondansen er rekonstruert. De var engasjert i hverandre. Gjensidig forelskelse. Hun er  ikke et helt opplagt offer etter tilvant oppskrift. Han innlemmet henne i sitt “harem” av løpende seksualpartnere. De “vokste fra hverandre” ved at hun fant en ny kjæreste. Han reagerte etter sitt vante “forsmådd”-rituale fra andre forhold – hele spekteret av enkle, “maskuline” reaksjoner. Da intet nyttet for å stoppe bussen, så ringte han MOREN for hjelp. Da det strandet så stilte han seg “uforstående” til det hele.                                                                               Fire år kan virke mye – ut fra “jevnbyrdigheten”, tross hans antatte modenhet i forhold til hennes alder. Grovheten og voksenanssvaret bør være udiskutabelt. Men vårt patriakalske samfunn har kanskje ikke kommet lengre.  Ståle Eskeland er en eksponent for dette. “Myke verdier” teller ikke. Vitner, blod, vold, biologiske spor, etc, er avgjørende – alt annet blir fiksjon og (over)tro.  Dette er klart vanskelig. Yvonne Larsen har gjort “jobben sin”. Ganske brutalt, men øyensynlig akseptablet ut fra nivået norsk rettspraksis befinner seg på akkurat nå. Han “bryter sammen” over “Skyldig” i spørsmål 2.  Hun gråter over “Nei” til spørmål 1. For henne er det neppe stor forskjell på før og etter 14 år, for han ganske viktig mht straffeutmåling. Med tanke på at prosedyren fortsetter torsdag, er det “naturlig” at hans “forskrekkelse” over juryens Ja fortsetter en stund til – til tross for Tingrettens bastante Ja. Hans framtid i lokalmiljøet er ganske avhengig av at han er et offer, at han kan bagatellisere og minimere mulig eget-asvar – at han egentlig er den bramfrie, folkekjære, omsorgsfulle personen som alle har “kjent” i 20 år.                                                                                                                

Norsk rettssikkerhet privatiseres…

For over 20 år siden hadde vi en forferdelig togkollisjon ved Åsta, mellom Rena og Elverum.  Varslingssystemet virket ikke, dvs de ansvarlige hadde IKKE lagt tilrette for sikker varsling.  Den aktuelle togbetjeningen hadde ikke de rette mobiltelefonene, ikke riktige mobilnummer. Varslingen kunne enkelt vært kvalitetssikret med påbud om at INGEN skulle starte et tog fra en stasoon FØR man hadde snakket med ansvarlige for det møtende/kryssende toget.  Begge togene startet “i blinde”.                                          Det var enda en muligihet for sikker togtrafikk.  På Hamar var trafikksentralen, der ble på veggen alle togene vist i posisjonjer; i fart eller om de sto stille. De kolliderende togene lyste på denne veggtavlen.  Det var lett å observere dem i fart mot hverandre - på de samme togskinnene. Men noe livsviktig manglet: INGEN hadde ansvar for å følge med togtrafikken kontinuerflig, ingen vaktordning var etablert for å kontrollere togtrafikken på den lysende tavla. Sikkerheten var avhengig av at en/noen i rommet avbrøt andre gjøremål og fulgte med togtrafikken på vegg-tablået.  Med andre ord; man hadde/satset på/ var avhengig av visuell STIKKPRØVEKONTOLL!                                                                                                                     Så lempfeldig var ansvaret for passasjernes liv på Røros-banen den gang.                                             Ingen ble gransket, ingen ble gjort ansvarlig for de maange døde og invalidiserte. Grove forsømmelser ble ikke registrert og fikk følger for de ansvarlige. Det ville vært lett å påvise grove forsømmelser, manglende kvalitetskontroll av togtrafikken, osv.  NSBs ledelse slapp svært lett fra sine svik og forsømmelser.  Men etterlatte og redningsmannskaper ble merket for livet; folk som brant inne, mens man var maktesløs vitne til det fra utsiden av togvinduene, etc, etc.  Brannfolkene fra Elverum kan fortelle mye om dette – men de er aldri blitt avhørt av politi, “Gjørv”-kommisjoner eller andre. “Alle” i NSBs ledelse gjorde jo “så godt de kunne”, stakkar.                                                                                                                                       Mange husker denne unødvendige togkollisjonen sør for Rena.                                                              Alle husker brannen på Scandinavian Star i april 1990, der mange hadde kolleger, venner, slektninger som omkom.  Nå har private påvist svikt, svik, mordbrann, forsikringssvindel, etc. IKKE våre ansvarlige myndigheter.                                                                                                                                  Utøya er lengst framme i minnet til de fleste; PRIVATE, sørgende slektninger, må nå ta seg av oppryddingen i ansvar og skyld omkring sviktende beredskap og manglende politibeskyttelse av oss som norske borgere. Til tross for at 22. julikommisjonens rapport ligger der; tydelig, klar, ansvarsplasserende – som bestilt for en skikkeliog opprydding.  Bestilt til hva?

POLITIET unnlot å hindre Utøya-drap

Utrolig viktig for pårørende med rettslig vurdering av politiledelsens manglende akjonsevne Mentalhygiene for nasjonen å oppnå rettferdighet – og å erfare at rettsstaten kan fungere Etter Bech Gjørv-rapporten – og Randi Rs modige korreksjon av oppnevnte rettspsykiatere, samt Tingrettens utviste uavhenghet, osv – er det svært beklagelig at våre politiske og administrative ledere IKKE har klart å rydde opp i ansvarsforholdene etter 22.7.11. Ingen forutså 22.-julikommisjonens klargjørende, uavhengige, grundige - og knusende - avsløringer. Heller ikke Jens S, som prisverdig bestilte det hele. Det meste ble endret med denne rapporten. Tidslinjen for drapene ble tydelig for alle. Navne- og merkelapper ble plassert på de ansvarlige. Men hva har skjedd? De ansvarlige tok ikke til seg lærdom og ansvar. Vi så politidirektørens misforståtte lojalitet, Sønderlands stygge utflukter og bortforklaringer, Killengreens monomane selvrettferdighet etter mange års autoritære feivurderinger - hun ble i rettssaken skjermet mot å bli utspurt om sitt overordnede ansvar for det hele. Hun fikk æren av å lese opp navnende på de drepte i R-kvartalet. Ganske utrolig, ja, graverende - et hån mot pårørende! ALLE vet nå at politihelikopteret kunne ha vært i lufta på øyeblikket - mannskap møtte jo opp – og ble dimmitert. Helikopteret er uvurderlig i å kunne observere og få oversikt. Over virkningene i R-kvartalet, i å observere og rapportere om ABB, bilnummer og bilen på vei til Utvika, varsle bilpatruljen fra Sandvika som hadde øyekontakt med ABBs bil, osv. Politimesteren/noen satte helikopteret ut av funksjon av budsjetthensyn. Den som foreslo budsjettkutt for helikopteret MÅ samtidig ha foretatt en politifaglig vurdering av behovet for ett politihelikopteret – det eneste i Norge! Denne “vurderingen” var i dette tilfellet en dødbringende feil! Etableringen av et politihelikopter, utstyrt med fotoutstyr og samband for å varsle om trafikk og bevegelser, med skarpskytter ombord for å bremse, avvæpne, skyte - “ta ut” ABB - på et tidlig tidspunkt i myrderiene på Utøya – er den viktigste effektiviseringen av politi-beredskapen på år og dag. Alle drapene kunne ha vært hindret med et operativt politihelikopter – hvis rapporteringen fra overvåkings-kameraene i R-kvartalet hadde fungert normalt og blitt fulgt opp med enkle rutiner. ALLE drap etter kl 1800 kunne vært hindret med et normalt oppdatert politi, med en normalt effektiv innsats fra Beredeskapstroppen. I stedet fikk vi en utrolig “Molbohistorie”; med start fra et fjernt sted, med en gummibåt som var overbelastet, en båt som ville ha sunket “med mann og mus” hvis frivillige ikke hadde kommet til! En for tung gummibåt som ville ha vært et konsentrert og enkelt skytemål for ABB fra land. Alt dette “stikkes nå under stol”, Alle, stakkar, “gjorde så godt de kunne”. Men, når det “de kunne” IKKE var godt nok – skal da verden fortsette som før, skal de ansvarlige avansere, få høyere stillinger, bedre lønninger – late som ingenting? Hvem er tjent med en politiledelse der de fleste hjelpes til å nå et YTTERLIGERE udugelighetsnivå? Mange er ansvarlige; de må forflyttes, fratas myndighet og “pontifikalier”. Det bør være et tankekors for politisk og administrativ ledlese; med så mange “fristilte” politimestre i reserve – var det DETTE politiet kunne varte opp med 22. juli! Den nye politimesteren har heller ikke akkurat “rene hender” når det gjelder ansvar for å hindre Utøya-massakeren. Skal Øystein Meland bli den ENESTE som formelt mister jobben pga ABBs drapseksesser? Han har i hvert fall IKKE “blod på hendene”. Bare misforstått lojalitet til det luntende bestående. Objektiv vurdering av politiledelse og andres ansvar - i en sak som dette – er svært viktig for vårt syn på retteferdighet og rettssikkerhet – og det er helt nødvendig mentalhygiene for nasjonen…

Svein Blindheim – den beste i krig og fred

Svein Blindheim var aktiv i krigen mot Tyskland i april 1940.  Han deltok ved Fossum bru Østfold, der flere norske mistet livet.  Han var der vitne til både heltemodig motstand - og svik fra norske offiserer.  Via mange land kom han seg derfra til Skottland og ble med i Kompani Linge.  Han var aktiv under hele krigen og ble sist leder av Mil.org. gruppe 13 i Oslo-området våren 1945.  Han tok krigsskolen etter krigen og ble aktiv i militær etterretning og hemmelige oppdrag mot Sovjet-Unionen.  Først på1950-tallet var han i Finland og trente hemmelige motstansgrupper, osv.  Han ble høyt dekorert for sin krigsinnsats. Med utviklingen innen NATO og Norges tilslutning til USAs atomstrategi, m v, ble han stadig mer tvilende til atomkappløpet utover på 1960-tallet. Han begynte å ytre motforestillinger – og ble hurtig frosset ut av “sine egne”.  Både i Linge-klubben (første formann etter krigen!) og i Militære Samfunn ble det stadig færre som ville snakke med ham, de ble tause når han nærmet seg…Han avsluttet den militære løpebane og studerte historiefag.  Han ble aktiv i kampanjer mot atomvåpen og mot norsk medlemskap i NATO. Svein Blindheim og Olav Rytter ble sentrale og aktive i disse protestbevegelsene og de bidro med tyngde ut fra sine erfaringer fra NATO, FN og sin brede internasjonale innsats. Det var imponerende hvordan de satte “sitt gode navn og rykte” på spill i “det gode selskap” for det de trodde på og engasjerte seg i. Svein Blindheim ble også såpass åpen etter hvert at han fortalte om Stay behind-grupper og ble tiltalt og dømt for denne åpenheten – til tross for at selveste v p etterretningsmajor i Morgenbladet, Chr Christensen, gikk god for ham. I dette viktige motstandsarbeidet lot Svein Blindheim seg ikke skyve i den ene eller andre politiske retningen. Han var 100% lojal og tilitsfull til oss som drev den daglige virksomheten. Ut fra den politiske ulvetiden vi opererte i var både han og Rytter nærmest som politisk naive å regne – en “naivitet” jeg i årene etterpå ofte har registrert hos helstøpte og trygge personligheter. På slutten av 1960-tallet avviklet vi (midlertidig) de gamle kampanjene, fordi AKP-ml filibusterte seg til styrende posisjoner - og det var stor fare for misbruk av ikke-ideologiserte og velmenende mennesker - som Olav Rytter og Svein Blindheim.                                                                                                                      Når jeg kombinerer Svein Blindheims krigsinnsats med hans innsats og forståelse for fredsmekanismene etter krigen – så er han er den beste vi hadde i Norgen under Den 2. verdenwskrig og “Den kalde krigen”. Fenomenalt og imponerende.

Framskyndet død

Japan er IKKE et land vi skal sammenlikne oss i så mye, men folkene der blir stadig mer “vestlige” og lik oss normale i vesten…Og “effektiviteten” deres er mye omtalt og beundret også i vår kultur.  Det opplyses: Japans finansminister sier at “aldrende og syke japanere burde fremskynde sin egen død, slik at helsevesenet kan kutte kostnader som går til behandling av dem”.                                                           Vi har lest om “ættestup” i Norge; at slekta tar med den gamle til et utsatt sted, tar en stang mot den gamle, ALLE tar i stanga og skyver gamingen utfor stupet. (Kollektiv skyld)  Nyerer forskning har vel vist at dtete er en myte, en legende - mer enn virkelighet.  Men; det er fastslått at mange eldre, særlig menn, begrår selvmord. Kanskj av “egeninteresse”, kanskje av “ensomhet”, kanskje fordi slekta ikke “bryr seg”. Dette er noe helt annet enn “barmhjertelighetsdrap”.

Forbilder – Jan - eller Jens og Helge?

Begynner man å tvile på sine forbilder er det fare på ferde. Jeg har flere forbilder/rollemodeller i det åpne, norske samfunnet. En av dem er Jan Egeland – vår mest allsidige og kompetente til å være president i Republikken Norge (i tilfelle) Så ser jeg dagens “Dagsnytt atten” – og blir betenkt:  Har noen i Ap “snakket sammen”, for mye?  Gisseldramaet i Algerie har ett avgjørende  spørsmål:                                                                                                                                      Torsdag angrep de algeriske Regj-styrkerene en bil-kortesje med fem biler. Fire av bilene ble sprengt, utslettet – med gisler ombord. Var noen av disse norske? Var de fleste i disse bilene Statoil-ansatte? Vi har lest at R-styrkene prioriterte konfrontasjon framfor “forhandlinger. Har norske myndigheter godtatt denne prioritering av døde (ukjent antall) for å få fortsette gassutviklinegn i Algerie?

Fjortiser og sex

Det virker som om all info til de unge ble unnagjort med Trond Viggos TV-timer for over 30 år siden.  Husk; barn fødes hele tiden – og de vokser opp, hver dag, hver uke, hele året.  ALLE tenåringer er aktive, kjønnsmodne, nyfikne, utprøvende, usikre – oppdragelse og læring av gode vaner er IKKE medfødt, er ikke et engangsfenomen. Før lærte de av hverandre, av eldre, av litteratur, osv.  NÅ dominerer porno med sine repetisjoner av sug, slikk, pump, sprut, svelg = “vær lykkelig”. Det virker utrolig, ansvarsløst og primitivt at det viktigste i våre (ungdommers liv) overlates til komersielle, billige, forflatende, profittbegjærlige kapitalister!  Jens og Jonas; ta tilbake samlivs- og seksualinformasjonen til den oppvoksende slekt!  Det er helse- og trivsel-byggende over alt annet.  Tenk nestekjærlig folkeskikk også i kjærlighetslivet.