Oberst Arne Pran påtok seg ansvar og skyld - og gikk av etter Vassdalen 5.3.1986. Hvorfor har ikke poltiledere og departementstopper fulgt hans i eksempel etter 22.7.11?

 

Forleden så vi på TV en stortingshøring av FAD-statsråd Røis og hennes etterfølger. “Inkvisitorene” var flinke,  men; sjelden har vi sett og hørt slik opphisselse fra Anundsen – og så sterk agressivitet fra Foss.  Anundsen var poengtert og klar.  Per K Foss virket oppegget av Anunden og skulle nærmst knuse Røis for forhold i hennes statsrådstid.

Røis var poengtert og klar – helt forbilledlig som en ansvarlig, med meget klare svar. SPs Lundteigen, med sin sonore stemme, var for anledningenn sjeden ridderlig og hjalp Røis “på beste måte”. Foss ble sittende igjen som en “ubehøvlet tølper”, en uvant rolle for ham, synes jeg.  Det viktge i dette er alt oppstyret omkring “Grubbegata”.  Det er greit – og grelt - som eksempel på dårlig samhandling mellom stat og kommune og på sendreiktighet i byrkratiet når viktigere ting står på spill.                                                                                               Men å lage Grubbegata til et sentralt sikkerhetsproblem, virker svært forfeilet.  Hadde ABB ikke funnet gunstig plass for sprengstoffbilen der han gjorde – så ville et annet mål vært aktuelt.  “Dasslokket”, f eks, tett inntil Storinget og med konstant folketetthet – eller på den andre siden av St.                                                                                                     Også i Akersgata ville spreng-virkningen på St. vært stor. Eller på Oslo S, eller foran UD på Victoria terrasse - eller inntil Slottet.  Ingen av disse bygningenene er så godt fundamentert som høyblokka i R-kvartale.t                                                                                          Vær heller opptatt av manglende vakthold og responstid i Grubbegata.                                Og manglende helikopterberedskap;  mannskap møtte fram og var innsatsklare – men helikopteret var “budsjettmessig” satt på bakken (bokstavelig talt)                                   Altså; Norges eneste politihelikopter var “avsatt” til tjeneste i Afganistan “for å beskytte norske innsatsstyrkers liv”, mens Oslo og Norge var helt uten slik assistase fra luftrommet. Helikopertjeneste var beredkspamessig vedtatt – og ungdommer på Utøya ventet på - og ropte på - politiassistanse fra helikopter.  Politifolk svarte telefonisk ungdommer med at “helikopter er underveis”.  Et helikopter - politiets eller Forsvarets - burde ha vært på vei og avslørt ABBs bilferd gjennom Sandvika – burde ha vært i Utvika og satt av skarpskytter til å avlede ABBs myrderier – burde ha  vært over Utøya og avledet/stoppet ABBs drapsorgie.  Selv ABB ventet og trodde politiet skulle komme med helikopter – men de kom ikke – de var der ikke…

Dette dreier saken og forsømmelsene seg om.  Det er ikke tale om hva ekspedisjonssjefen gjorde, hva departemenstråden gjorde, hva statsråden gjorde – hver for seg.

Disse har – i den daglige forvaltningen  - og særlig i krisesituasjoner - et felles ansvar og skjebnefellesskap.  Hva gjorde de 22.7.11 – og; hva gjorde de IKKE.