Detaljer er viktig for pårørende – hvorfor får ikke VI se det?

Det er “liksom” vedtatt at de pårørende tåler å se og høre det meste, mens det store VI ikke tåler det ikke? VI skal vente i 50-60 år for å kunne se “sannheten”. Svært avlegs, spør du meg. ABBs minikk, reaksjoner, holdninger – og mangel på dette – er opplysende for allmennheten – ikke bare for “retten”. Bestialitetens historie er beskrevet av Jens Bjørneboe. Jeg leste i 1945/46 “Blant levende lik i Sachsenhausen”, (som 10-åring) siden om jøder i gasskamre, osv.  Hvorfor skal ABB være hinsides vårt krav på informasjon?  En enkel gutt fra Skøyen, middels oppvakt, svært ensporet, ganske viljesterk med evne til gjennomførng.  Men uten trening i våpenbruk, gruppearbeid, sensitivitetstrening, drilling i solidarisk opptreden = selvlært med innslag av banalitet – med de begrensninger det innebærer. ABB er likevel et unikum, et slags fenomen – “enestående” – en Lillelord på avveier?  Psykiaterne har satt opp “båser”, rubrikker, tabeller for det menneskelige sinns variasjoer. Passer du/ABB ikke inn i dette mønsteret så er du et “medisinsk problem”, kanskje en mental “mutasjon”? Det positive ved ABB-saken er at vår faglige erkjennelse, vår viten om det mentale, vår respekt for “rettspsykiatrien” – kan nivelleres til et normalnivå.  Vi trenger ikke lenger å tro på “Keiserens nye klær”. Retten består av to jurister og tre med “sunt folkevett” – de avgjør til slutt.