På sikt kanskje en av beste jury-avgjørelsene i norsk rettspraksis. Jenta og ordføreren samarbeidet om å skjule intimiteten i forholdet for andre. De slettet SMS og Skype-er. Bare 3-4 % av korrespondansen er rekonstruert. De var engasjert i hverandre. Gjensidig forelskelse. Hun er ikke et helt opplagt offer etter tilvant oppskrift. Han innlemmet henne i sitt “harem” av løpende seksualpartnere. De “vokste fra hverandre” ved at hun fant en ny kjæreste. Han reagerte etter sitt vante “forsmådd”-rituale fra andre forhold – hele spekteret av enkle, “maskuline” reaksjoner. Da intet nyttet for å stoppe bussen, så ringte han MOREN for hjelp. Da det strandet så stilte han seg “uforstående” til det hele. Fire år kan virke mye – ut fra “jevnbyrdigheten”, tross hans antatte modenhet i forhold til hennes alder. Grovheten og voksenanssvaret bør være udiskutabelt. Men vårt patriakalske samfunn har kanskje ikke kommet lengre. Ståle Eskeland er en eksponent for dette. “Myke verdier” teller ikke. Vitner, blod, vold, biologiske spor, etc, er avgjørende – alt annet blir fiksjon og (over)tro. Dette er klart vanskelig. Yvonne Larsen har gjort “jobben sin”. Ganske brutalt, men øyensynlig akseptablet ut fra nivået norsk rettspraksis befinner seg på akkurat nå. Han “bryter sammen” over “Skyldig” i spørsmål 2. Hun gråter over “Nei” til spørmål 1. For henne er det neppe stor forskjell på før og etter 14 år, for han ganske viktig mht straffeutmåling. Med tanke på at prosedyren fortsetter torsdag, er det “naturlig” at hans “forskrekkelse” over juryens Ja fortsetter en stund til – til tross for Tingrettens bastante Ja. Hans framtid i lokalmiljøet er ganske avhengig av at han er et offer, at han kan bagatellisere og minimere mulig eget-asvar – at han egentlig er den bramfrie, folkekjære, omsorgsfulle personen som alle har “kjent” i 20 år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar