ABB – psykiatere–rettsak–ofre

De to nye rettspsykiaterne har konkludert; riktig, fornuftig og faglig forsvarlig. De har delvis operert hver for seg, intervjuet hver for seg – og de ventet med å lese og sette seg inn i de to forgjengeres konklusjoner - for å være uhildet, upåvirket – meget korrekt og forbilledlig (skulle bare mangle)

Dette slår sprekker i psykiaternes enevelde når det gjelder å avgjøre tilregnelighet, og det motsatte, hos den enkelte pasient, fange, delinkvent, andre. Dette bør, og skal, føre til revisjoner - og reduksjoner – av den bastante autoriteten mental-legene har hatt/har tilranet seg/blitt tillagt – når det gjelder det enkelte menneskes liv og lagnad; hensikt og grad av forbrytersk sinnelag, anger og tilgivelse, dom og skjebne. Håper at naiviteten omkring dette nå blir realistisk opplyst, oppfattet og forstått, redusert og tilpasset.

Dette gjelder ikke bare ABB. I erstatningssaker leier forsikringsselskaper inn psykiatere som skal redusere og minimalisere det enkeltes menneskes påkjenninger – og dermed deres rett til erstatning. Staten bruker de samme «ekspertene» mot skadde, uføre, mentalt reduserte mennesker - NAV mot den enkelte – med innleide spesialister/katastrofepsykiatere på mentale problemer og grad av fysiske reduksjoner og funksjonsevne.

Det har gjeldt erstatning til krigsskadde under Narvik-felttoget i april 1940, krigsseilerne under 2. verdenskrig, huleflyktninger i Finnmark under krigen, uføre etter FN-tjeneste og nordsjødykking i oljeselskapenes tjeneste.

(«Vår Ære og Vår Makt»)

Rekken av «spesialistenes» negative dominans er meget lang og vond.

De fleste erklæringer er avgitt uten samtale med den det gjelder, uten nærkontakt med den berørte (slik som i asyl-utvisningssaker) Det blir som en slags upersonlig «kirurgisk bombing» fra stor avstand…

ABB-saken har hittil kostet mange, mange millioner kroner. Nå går vi inn i en rettsprosess som er anslått til 100 nye millioner - minst! Problemstillingen er enkel; er han mentalt tilregnelig – eller er han ikke tilregnelig.

Spørsmålet som skal avgjøres etter 10 uker i retten, med bl a over 130 vitneavhør, er; hvilken reaksjonsmåte er riktig for han: Vanlig fengsel, forvaring, behandling.

Og, hva så?

Hvorfor brukes det så mye tid, penger og andre ressurser i 10 uker på disse nokså enkle og banale problemstillingene?

Hva med ofrene, hvor der de i alt dette.

Det gjelder de 67 som på Utøya ble jaktet på og drept, delvis med dobbeltskudd mot kropp og hode + en som druknet under panisk flukt + en som døde av fall under flukt i dødsangst Vil situasjonen for deres etterlatte bli ytterligere avklart i disse 10 ukene – vil deres mentale helse være forbedret eller mer skadet etter disse ukene? Vil deres behov/krav på erstatning bli mer belyst og avklart etter 10 ukers ganske sterke påkjenninger.

Om 10 uker: Er erstatningsansvarets omfang belyst, plassert, avklart og beregnet i krone-beløp?

Eller må hver enkelt av de flere hundre med erstatningsbehov «starte på nytt», fremme sine krav for egen regning?